Kronik: Frihed er ikke for bange mennesker

Flemming Rose er et eksempel på mot, kløkt og standhaftighet til etterfølgelse for både redaktører, journalister, kunstnere, artister, samfunnskritikere og politikere verden over. Flemming Rose har skapt verdenshistorie. Det er derfor med stor ydmykhet, jeg har mottatt det ærefulle oppdraget å overrekke deg Sappho-prisen.

Vi i Human Rights Service tror knapt, det er mulig for dere her i Danmark å fatte, hvor uendelig meget det betydde for oss at både Flemming Rose, Jyllands-Posten og den danske regjeringen anført av Anders Fogh Rasmussen, stod opp da det gjaldt. Da danske og norske flagg ble brent, da våre ambassader ble angrepet, da uskyldige menneskeliv gikk tapt og drapstrusler ble fremmet da selve livsnerven i våre frie demokrati, ytringsfriheten, ble satt under et voldsomt angrep da vek ikke Flemming Rose eller Fogh Rasmussen til side i appeasement med de intolerante og frihetsfiendtlige kreftene. Danmark ble således forskånet for en Chamberlain-repetisjon. I Norge var det motsatt.

Våre ledende statsråder, inkludert statsminister Jens Stoltenberg, løp fra skanse til skanse, fra det ene TV-studioet til det andre radiostudioet, med disse formuleringene: »Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.« »Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt.« Enden på denne mest tragiske politiske visen i nyere norsk tid, ble fremført i regjeringens egne kontorer. Regjeringen kalte inn til pressekonferanse, der redaktør Vebjørn Selbekk, som trykket faksimile av Jyllands-Postens karikaturer, møtte lederen for Islamsk Råd. Selbekk var over lang tid utsatt for en veritabel revejakt, der de fremste jakthundene hadde sete i regjeringen. Selbekk var over lang tid drapstruet, han var fullstendig psykisk utslitt. Med regjeringens velsignelse fikk Selbekk tilgivelse av Islamsk Råd, som endog ga Selbekk denne lovnaden da unnskyldningen for å ha krenket religiøse følelser ved bruk av ytringsfriheten falt: Selbekk trengte ikke frykte lenger for sitt liv. Han var nå under Islamsk Råds beskyttelse, som det ble sagt. Den norske regjeringen kapitulerte således på egen grunn for voldelige krefter. Det var nesten ikke til å tro. Hele seansen var definitivt av en annen verden enn Danmark.

Slik underkastet vår regjering seg underkastet seg islamske dogmer, islam som nettopp betyr underkastelse. Det var den norske oljen som skulle beskyttes, ikke ytringsfriheten. Dette er den tragiske historien om Norge. Tragedien handler antakelig om, at et opplyst land som Norge er blitt usikker på sine verdier ja, til og med usikker på opplysningen og den kritiske refleksjonen i seg selv. Vi vakler og vi skjelver når noen roper høyt om respekt for guder, profeter og støvete religiøse tekster. Når noen skriker og bærer seg og krever toleranse.

Det er ingen tvil om at religionens gjeninntreden i politikken og i det offentlige rommet generelt, er en alvorlig utfordring for rettssamfunnet og for borgernes menneskerettigheter. Reaksjonen på denne utfordringen i opplyste samfunn som Norge og Danmark er derfor av helt avgjørende betyding for fremtiden. Reaksjonen til Flemming Rose er således et eksempel til etterfølgelse han er en bjelleku for Europas redaktører. For de som tror på frihet, må lære seg å sette pris på den og forsvare den nå for ikke en dag å måtte kjempe for å vinne friheten tilbake.

Jeg tror Norge kommer til å betale dyrt for kapitulasjonen under Muhammed-krisen. For det koster å gi fra seg en bit av demokratiets bærebjelke, noe historiens erfaringer bekrefter. Norge ga etter da den fundamentale menneskeretten ytringsfrihet ble satt på prøve. Spørsmålet nå er dette: Hva blir det neste mørke kravet som fremsettes? Vil vi fortsette å kapitulere gi fra oss bit for bit av demokratiet, inntil det er tapt?

På vegne av alle frihetselskende nordmenn, vil jeg beklage overfor Flemming Rose og Danmark vår regjering og store deler av medias knefall for de krefter, som står for ren formørkelse av våre opplyste samfunn. Det var en veritabel smertens prosess å bivåne sviket. Smerten ble dog langt på vei lindret ved den standhaftighet og klarsynthet, ved det motet, som du, Flemming Rose, og den danske regjeringen utviste, da stormen hylte. Nå i etterkant er det nesten ufattelig, at både Norge, Sverige og Finland, som skulle være Danmarks beste og nærmeste venner, kunne vende ryggen til under en slik voldsom nasjonal og internasjonal krise.

Det er vår tids mest skammelige svik av de fantastiske, frie demokratiene som gjennom flere århundre møysommelig er bygd opp her. Det er vår tids mest skammelige svik overfor våre formødre og forfedres kamp for verdighet, deres kamp mot ufrihet og formørkende krefter. Det var som å spytte på deres gravstøtter.

Islamismen er vår tids nye totalitære ideologi, som dessverre er på fremmarsj i både den muslimske verden og i Danmark og vestlige land for øvrig. Muhammed-balladen var den første store konfrontasjonen med islamismen på europeisk jord og var et kraftig signal om, at mørke krefter arbeider intenst og målrettet for at våre frie europeiske demokrati skal underkaste seg islamsk lov. Ja, Muhammed-balladen stadfestet det faktum, at Europas frie demokrati allerede er i kamp med islamismen. Den frie tanken, det frie uttrykket, som er selve livsnerven i våre samfunn, skal knebles. Vår ytringsfrihet som er hele grunnlaget og utgangspunktet for fremveksten av den generelle friheten og velstanden i Danmark og Europa, skal strupes. Dette forsøket på å spre formørkelse over Europa lykkes delvis. For i dag er det slik at sensur og selvsensur har blitt normaltilstanden for svært mange når vi utfordres til kritisk refleksjon rundt negative aspekt ved religionpolitiske krefter. I denne situasjonen bør vi lytte nøye til en annen dansk helt av oss i Human Rights Service, professor Mehdi Mozaffari. Han sa dette, da Muhammed-balladen stormet på det verste: »Når man kritiserer en hellighet er den plutselig ikke så hellig lenger. Den blir normalisert.«

Ytringsfriheten har aldri vært gratis. Ytringsfriheten kom ikke seilende på en fjøl. Den er heller ikke gitt i evig gave. Den må kjempes for hver eneste dag. Det er du et av våre fremste eksempler på, Flemming Rose. Ja, kampen for ytringsfrihet kan koste både arbeidsplasser, inntekter, frihet og i ytterste konsekvens menneskeliv. Dette har vår egen historie vist. Og dette vet alle dem, som levde under tyranner som Stalin, Mao og Hoxa. Spørsmålet i dag er derfor: Er vi villige til å betale kun en liten del av det, som folk måtte betale under frihetskampen mot tyranner, som i tidligere Sovjetunionen, Kina og Albania?

Åpen kritisk refleksjon er avgjørende for å bevare det vakreste, som er skapt på europeiske jord det frie, sekulære demokratiet. Derfor skal vi ytre oss fritt om både Jesus, Muhammed og andre religiøse skikkelser. Derfor skal vi kritisere fritt negative aspekt ved alle former for religion. Å særbehandle en spesiell religion og en spesiell religiøs gruppe, som muslimer, vil nettopp være den reneste diskriminasjon. For da sier vi jo indirekte at muslimer er svake, de trenger særlig beskyttelse mot den frie tanken. En slik holdning er vitterlig respektløs. Og en slik holdning vil frarøve betydelige masser muligheten til å løftes inn i demokrati og menneskerettigheter. Derfor er en fri sjel som Flemming Rose en sann venn av muslimer, i motsetning til en mengde andre redaktører som ikke har villet likebehandle muslimer med andre religiøse grupper.

For å kunne overleve er et demokrati nødt til at gjøre opp med eksisterende dogmer. Vi så det eksempelvis da kvinner og homoseksuelle fikk deres rettigheter. Vi så det, da bålene brant i Europa og kjettere og krenkere ble slukt av flammene. Men det var da godt, at noen holdt fast ved, at jorden var rund, og ikke flat. Det Europa trenger i dag er flere personer som Flemming Rose, personer som er villige til å påta seg rollen som kjettere og krenkere. Vi trenger definitivt ikke fullblomstrende naivister. Vi trenger personer, som gjør, hva den norske forfatteren Arnulf Øverland gjorde i 1931. Med sine ramsalte blasfemiske ord om kristendommen som den tiende landeplage sparket han inn dørene til kirka dører som har forblitt åpne etter hans modige og presise spark. I vår tid trenger vi dem, som vil formulerer en Islam den ellevte landeplage, og slik sparke inn dørene til moskeene og frigjøre mennesker fra kvelende religiøse dogmer.

30. september 2005, da Muhammed-karikaturene ble trykket, er blitt verdenshistorie. En motstandskamp er i gang. Tidligere historie har vist oss, at det er vinneren, som skriver historien. Vi har alle et ansvar for, at det forblir Flemming Rose og Danmark som også om 100 år, vant striden om Muhammed-karikaturene.

I denne nye motstandskampen bør vi alle tegne vår egen Muhammed, Jesus og Buddha. I solidaritet med Flemming Rose, Jyllands-Posten og Danmark. I kjærlighet til de historisk mest fantastiske samfunnene som er skapt her i det fremdeles frie, sekulære Europa.

Jeg vil avrunde med de ordene, som har gjort dypest inntrykk på meg i mitt voksne liv, ordene til moren til Theo van Gogh under bisettelsen av sønnen. Hun sa: »Frihet er ikke for redde mennesker.« Og hun avsluttet sin tale ved kisten slik: »Pass godt på fremtiden.«

Takk for at du tar ansvar for fremtiden, Flemming Rose.

- - -

Kronikken er skrevet over den tale, Hege Storhaug i dag holder på Trykkefrihedsselskabets vegne som begrundelse for overrækkelsen af Sappho-prisen til kulturredaktør Flemming Rose.